Tilhørighet

Da er jeg kommet hjem igjen etter en deilig juleferie i Norge. Alltids spennende å se hvordan man reagerer når man skal tilbake til hverdag etter ferie. Og jeg kan helt ærlig si at det var ganske deilig. Det kjentes naturlig å dra da jeg gjorde og godt var det.

På grunn av det er det nok først nå jeg kan si at Jerusalem er mitt hjem. Det er her jeg jobber, det er her jeg har mitt soverom og det er her jeg har min hverdag. Selvsagt er det ikke slik at jeg er plutselig blitt en erke-Israeler av å ha vært her et halvt år, men dog kjenner jeg tilhørighet. Og det er noe av det jeg har, og kommer til å hige etter mest i mitt liv her på jord. Slik er det å være en "third culture kid". Iallefall er det slik det har blitt for meg. Tilhørighet blir noe av det kjæreste jeg kan få i eie, selv om jeg kanskje ikke får det mer enn stykkevis og delt.

Men altså, når man forlater snødekkede Oslo tidlig i Januar, og reiser tusenvis av kilometer sørover, sør for Spania, Tyrkia og andre charter-reise-steder, så forventer man kanskje litt OK vær. Man forventer ikke regnskyll som flommer highway'er og togtunneler. Man forventer ikke at vinden skal blåse så hardt at svære grener faller over biler og fortauene der man går, eller at man med hjelp av vinden får evnen til å utføre Michael Jacksons omtalte "45 degree angle lean" hele veien til butikken, eller at trær røskes fra rota og detter så de kutter vanntilførselen slik at man ikke får dusja på morningen.

Men hardbarka som de er, fortsetter Israelerne hverdagen, for livet SKAL videre. Gjennom storm eller krig.
MEN, om det faller omlag en centimeter med snø på bakken stopper det opp, så og si fullstendig. Skolene holder stengt, du finner nesten ingen biler av noen sort på veiene og om snøfallet har blitt spådd i avisa en dag før skal du være heldig om du finner en eneste film som kan leies den dagen det faktisk "snør". For israelere vet å være beredt på alle vis.

Og selv om snøen sjeldent blir liggende i mer enn kanskje noen minutter, timer, ett døgn maks, så er utsikten over Jerusalem aldri vakrere enn akkurat da. Kanksje et glimt av det ny Jerusalem. Den stad der jeg tilhører fullt og helt.

I'm still alive

Da har det gått over en måned siden jeg sist skrev innlegg som bare viser hvor unaturlig det er for meg, men jeg forsøker å komme i gang igjen.

Jeg lever. For de som fikk det med seg så har det vært krig her i gården. Hyggelig var det å få meldinger fra folk utenfor landet som ønsket å vite hvordan det gikk med meg i løpet av konflikten. Til de mest bekymrede svarte jeg ofte med at jeg var så trygg som overhode mulig her i Jerusalem for Hamas ville ALDRI sende raketter over byen. Den er for hellig for selv ekstremister. Jeg hadde nettopp beroliget noen med dette svaret og stod ute og hengte opp nyvaska klær til tørk da sirenen lød over byen. Det tok noen sekund før jeg ble klar over at dette ikke var noe av de sirenene som man vanligvis kan høre fra ambulanser, eller annet som kan komme ut av en moské. Da var det bare å løpe ut av leiligheten, ned trappa i følge av naboene med deres barn på slep og inn på bomberommet. På vei ned hørte jeg et drønn langt unna som bekreftet at dette ikke bare var en øvelse.

Så dramatisk som det kan høres og oppleves er det ikke noe mer man kan gjøre etter man har kommet seg inn på bomberommet. Så der satt vi og venta. For meg var det ikke mulig å bli redd for plutselig utbrøt en av naboene "MARIA! I didn't see you there! How are you? Did your Mother and sister enjoy their visit?" Mens nabogutten, som for ikke så lenge siden hadde lært å gå, gikk rundt og lo høyt og smilte til alle og en hver.

Det som kanskje satt igjen var nok ikke det å ha sotte i bomberommet pga av en sirene, men at sirenen faktisk hadde gått over Jerusalem. At Hamas faktisk hadde sendt en rakett mot Jerusalem. Men livet gikk videre som det alltids gjør i dette landet, selv etter verre angrep. Det er en av sidene ved den Israelske mentaliteten som jeg beundrer på det sterkeste; deres vilje til å leve videre. Å ikke la seg skremme. Hverdagen vil og skal fortsette. For om alt skulle stoppet opp hver gang det skjedde noe i her i landet så hadde de ikke eksistert den dag i dag.

Ikke så veldig lenge etter satt jeg ute i byen og leste en bok da sirenen igjen lød over byen. Denne gangen, uten å vite hvor nærmeste "shelter" var, fulgte jeg heller noen mennesker inn til en kiosk. Om en rakett hadde truffet i nærheten tror ikke jeg at det hadde vært det safeste stedet å være med alle vinduene, men da har man iallefall gjort et forsøk. Heller ikke der var det mulig å bli noe særlig redd. Flere mennesker strømmet inn i kiosken etter oss og kioskinnhavern uttrykte stor glede og stolthet for at vi hadde valgt akkurat HANS kiosk. Han spurte om ikke det var noen som skulle ha noe å drikke eller spise nå som vi alikevel var der. Life goes on, and so must the business!

Våpenhvile fulgte og det har det vært siden. Det jeg sitter igjen med nå er merkelig nok hvor "hjemme" det kjentes da krigen startet. Det var som om en brikke fra mitt "gamle Israel" falt på plass. Det Israel jeg kjente fra før som jeg hadde levd i som liten hadde jo vært i krig. Intifadaene farget livet, men stanset det aldri.

Nå er det Desember, tempraturen har sunket så vi ikke lengre kan gå i sandaler og t-skjorte hver dag, men det eneste som foreløpig faller fra himmelen er regn. Og når det gjelder julestemning så er det noe du må jobbe for sjæl. For det er ikke noe du kan kjøpe i en butikk.

Over og ut.

Because You're Worth It

Er du en nordisk jente med lav selvtillit? Syns du at du ikke er noe særlig? Tenker du "Det er vel ingen som vil ha meg..." ? Da har jeg løsningen for deg! Kom til Israel og la deg bli motbevist! Her er alle menna ivrige etter å hjelpe akkurat deg med å booste selvtilliten din. Ikke tenk at du skal pynte deg, ikke gidd å ta på deg smike, kle deg gjerne som ei grå mus, her har det ingenting å si. For her ser de deg for den vakre jenta du er! Bare gå litt rundt i Jerusalems gater eller i Tel Aviv for den saks skyld, disse omtenksomme mennene er overalt! De nøler ikke med å ta kontakt, "Hello! Welcome! Where you from? Hello!", de vil bli kjent med deg. Du er INTRESSANT.

Det må sies at Araberne overgår dem alle, de brenner virkelig for saken. Du trenger ikke å snakke med dem engang, du kan bare fortsette videre, late som om du ikke hører dem, eller i det hele tatt vet om deres eksistens, og ALIKEVEL fortsetter de å gi deg komplementer. Og fordi de er så omtenksomme så legger de mest vekt på utseende ditt, for de vet at det er dét som så mange jenter sliter med å tro : At vi er vakre.

Har du det virkelig ille foreslår jeg en dagstur i Jerusalems gamleby. Om du ikke har fått selvbildet boosta opptil flere hakk så du gløder når du kommer hjem derfra, nei da kan jeg ikke si annet enn at du må være Paris Hilton og at du må ha et herlig liv.

Nei du, kom til Israel, om så bare for en helg. Det vil friske deg opp mer enn noen spa-treatment-weekend. Israels menn er her for deg, de lever for å vise oss hvor vakre vi er. Om de så må rope ut det av bilvinduet i fart så tuter de litt sånn at de er sikre på at du har fått det med deg. Og er du heldig kommer det også en ultraortodoks mann med halvmeterlange jødekrøller en dag og viser sin interesse.   For selv om de religiøst sett egentlig ikke har lov til å snakke med andre kvinner enn sine mødre, velger flere og flere å trosse det. For "The Mission" har nådd inn til dem også: Inform the women of their beauty. Because they're worth it!

Å gjennoppdage noe man allerede har oppdaget

Fremtil nå har jeg prøvd å finne frem til mitt "gamle" Israel gjennom de minnene jeg har ;  steder, mennesker, smaker..  Når jeg ikke har kunnet gjenoppleve mine gamle minner har jeg helst ikke gjort noe som helst.   Jeg innser nå hvor viktig det var å få besøk av min mor som kunne vise meg det "gamle" Israel som jeg husker. At hun kunne vise meg minner som jeg selv ikke husket jeg hadde, forklare de jeg hadde allerede funnet osv..  Jeg har nå fått det på plass. Nå kan jeg endelig gjennoppdage Israel for megselv. Det vil ikke si at jeg sletter mine gamle minner, men at jeg heller adderer og forsterker mine gamle minner og danner et oppdatert inntrykk av mitt oppvektsland og hvilken rolle den spiller i mitt liv.

Familie, strandliv og incredibly hot dudes

Igjen er det høytid i Israel. Denne gangen er det "Sukkot" : løvhyttefesten. (Søk gjerne på wikipedia om mer info om høytid er ønsket) Men aller mest feirer nok jeg at Mor og søster er kommet på besøk! Det er digg å spise ordentlig middag, ha masse program og snakke norsk daglig!

Dagens begivenhet var en tur til Tel Aviv for å nyte det største som mangler ved Jerusalem, nemlig hav og strand. Også her ble vi påminnet den Israelske attituden, ærligheten og småfrekkheten som er så lett gjenkjennelig : Etter å ha badet og tatt bilder av strandlivet kom det tre gutter bortover hvorav den ene mente ettertrykkelig at vi burde ta bilde av ham for han tok seg så syykt bra ut på bilder. Vi sa vi ikke kunne hebraisk i håp om at han sku stikke, men da stod han heller der i fem ekstra minutter og forsøkte å formidle sitt dyrebare budskap på "engelsk".

Ellers har jeg det fint :)

Den store forsoningsdagen

I omkring 24 timer har nesten hele Israel stått stille. Butikkene og bankautomatene stengt, transporten stått stille, bilveiene blokkert. Store deler av landets og verdens jøder har ikke spist eller drukket noe på omlag et døgn. Det er "Yom Kippur", den store forsoningsdagen. Dagen man ber Gud om nåde og frelse fra sine synder og overtredelser.

Av alle helligdager er denne den aller helligste. Selv de sekulære velger å holde den, og tallene på oppmøtet i synagogene er skyhøye. I følge den jødiske tradisjonen skriver Gud ned alles skjebne i livets bok på "Rosh Hashannah" (Jødisk nyttår) men segler den ikke inn før uken etter på "Yom Kippur". Derfor brukes denne dagen til å be, angre, gi til veldedighet, og ofre kyllinger for til slutt å håpe at Gud har tilgitt den enkelte.

Jeg kjenner på takknemligheten over å få hvile i at Jesu offerdød på korset har vasket meg ren i hans blod, en gang for alle, så jeg slepper å ofre kyllinger år etter år og håpe på at Gud tilgir meg det gale jeg har gjort.

Når Gud ser på meg på den siste dag, ser han ikke mitt liv, ikke en kyllings liv, men Jesu plettfrie liv.

Seks dager skal du gjøre arbeidet ditt. Men den sjuende dagen skal du hvile..

Om litt skal Andreas og jeg ned til min noen gamle venner for å feire shabbaten. Sist fikk vi servert gefilte-fish, en typisk starter ved shabbats måltidet. Jeg "glemte" å informere Andreas om hva dette innbar, men jeg syns han beskrev det godt etter sitt første møte med "kultur-retten":

"Fiskeslam trøkka sammen til fiskekaker servert med kald manetsaus."

Dog varte de ukontrollerte grøsningene ikke lenger enn til vi fikk servert en stor porsjon deilig suppe, etterfulgt av et heldekt bord med 5-6 forkjellige sorter av kinamat. Det sist nevnte vil vel ikke sies å være "typisk". Selve hovedretten er det visst ikke så viktig med, så lenge man har gefilte-fish eller noe sånt først.

Høffelige som vi prøver å gi oss ut til å være spiste vi alt vi fikk. All den gefilte-fishen og maneten som var forventet, HELE den ferdig porsjonerte suppen, litt av alt som var av kina-mat som vil si A LOT. Finalen besto av et generøst kakestykke. På dette tidspunktet begynte jeg å lure på om det var fødsels rier jeg kjente. Noe som magestørrelsen ikke kunne motsi.

Så nå er vi spente på hva denne kvelden vil by på!

Ellers er det ufattelig hyggelig å gå i nabolaget på fredagskvelden og høre snakk, latter og sang fra nesten alle verandaene der det holdes måltid med enten kjerne- eller storfamilien. Hviledagen blir noe helt annet enn det man er vandt med i skandinavia. Butikkene stenges tidlig på fredags ettermiddag, bussene og trikkene slutter å gå. Du trenger ikke være ultraortodoks før du holder deg unna både telefonen og lysbryteren på hviledagen.

Det legger seg virkelig en egen ro over Jerusalem denne ene gangen i uken.

"Så var himmelen og jorden fullført, med hele sin hær. Den sjuende dagen fullførte Gud det arbeide han hadde gjort, og den sjuende dagen hvilte han fra hele det arbeidet han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte."     1 Mos 2 : 1-3